Han kjører hundrevis av mil, ordner utstyr, løser problemer og stiller opp til alle døgnets tider. Siden 2008 har Hans Dahl Ørstavik (71) vært en av de trofaste hjelperne rundt De Norske Kokkelandslagene i deres deltakels ei VM og OL. Bak det enorme engasjementet ligger en nesten 30 år lang karriere som kokkelærer og en helt spesiell glede over å se unge mennesker lykkes.
Det er mye som skal klaffe når Norges beste kokker skal konkurrere mot verdenseliten. Råvarer, utstyr, transport, strøm og en lang rekke praktiske detaljer må være på plass før kokkene kan konsentrere seg om det de er kommet for å gjøre. Under RAK Porcelain Culinary World Cup i Luxembourg er Hans Dahl Ørstavik nok en gang mannen som sørger for at mye av dette fungerer. Han er ikke den som står fremst når medaljene deles ut, men han er en av dem som gjør det mulig for andre å stå der. Slik har det vært siden 2008, da han for første gang ble med Svein Erik Renaa og resten av det norske laget til kokke-OL i Erfurt i Tyskland. Siden har det blitt en rekke internasjonale mesterskap, utallige mil bak rattet, lange arbeidsdager, nye vennskap og opplevelser han ikke ville vært foruten.
– Da jeg var med Svein Erik Renaa og gjengen til Erfurt i 2008, husker jeg blant annet at vi hadde masse utstyr som skulle bæres opp i tredje etasje. Det var litt av en jobb, men det gikk jo det også. Siden har det egentlig bare fortsatt, forteller Hans med et smil i en liten pause mellom mange oppgaver dagen før lagene skal ut i konkurranse i Luxembourg.

En interesse som vokste fram i klasserommet
Når vi spør hva som får ham til å bruke så mye av fritiden på De Norske Kokkelandslagene, er han i det miste tvil om hva som driver ham, år etter år og mesterskap etter mesterskap.
– Det har alt å gjøre med ungdommene på lagene. Jeg synes det er utrolig kjekt å være sammen med unge mennesker som virkelig vil noe med faget sitt. Det har vært en av de viktigste motivasjonene mine for å fortsette med dette. Nå er det jo nesten en ny generasjon kokker som er kommet inn på landslagene, men interessen min for å følge dem og se hva de får til, er akkurat den samme.
Den interessen har ikke alltid vært like sterk. Hans forteller at det skjedde noe med ham da han begynte som kokkelærer i 1994. Fram til da hadde han hatt en variert karriere som kokk og kjøkkensjef, blant annet i Nordsjøen, Forsvaret og i FN-tjeneste. Han hadde også arbeidet som restaurantsjef og drevet for seg selv. Læreryrket var egentlig ikke en del av planen, men kona mente han burde prøve. Han gikk med på å forsøke i ett år, og begynte 1. august 1994. Det ene året ble til nesten 30 år ved gamle Time og senere Bryne videregående skole. Det var i møte med elevene at han for alvor oppdaget hvor mye det betydde for ham å hjelpe unge mennesker videre.
– Da jeg begynte som lærer, møtte jeg mange forskjellige ungdommer. Noen visste akkurat hva de ville, mens andre hadde det vanskelig og manglet både motivasjon og tro på seg selv. Da ble utfordringen å finne ut hvordan jeg kunne få noe ut av dem i løpet av den tiden vi hadde sammen. Målet var at de skulle klare skolen, komme seg ut i lære og få en mulighet til å lykkes. Jeg har hatt noen slike elever som virkelig har slått til, og som i dag er veldig gode kokker. Det synes jeg er fantastisk. Når du ser hva de har fått til, gir det utrolig mye tilbake.
Det er kanskje nettopp denne følelsen han har tatt med seg inn i arbeidet med De Norske Kokkelandslagene. Det gleder ham veldig å se unge mennesker utvikle seg, mestre utfordringer og lykkes med noe de har lagt ned enormt mye arbeid i. Han snakker engasjert om elevene som trengte ekstra oppfølging, men også om dem som hadde ambisjonene og viljen til å nå langt. Som lærer opplevde han hele bredden av ungdommer, med svært forskjellige forutsetninger og mål. På landslagene møter han dem som har bestemt seg for å satse fullt og helt på kokkeyrket.
– Som lærer kunne du jo drømme om å ha en klasse med 15 elever som alle ville bli kokker hundre prosent, men slik er ikke virkeligheten. Du har elever som sliter, og du har elever som virkelig vil. Alle skal ha muligheten til å komme videre, og det er lærerens oppgave å prøve å få det til. Men her på landslagene møter jeg mennesker som virkelig brenner for det de holder på med. De vil bli best mulig, og de er villige til å legge ned den innsatsen som kreves. Det er klart det er inspirerende å få være en del av.

Fra elever til kokker i verdensklasse
Gjennom årene har Hans sett flere generasjoner norske kokker komme og gå. Noen har han kjent siden de var unge talenter, andre har han blitt kjent med gjennom mesterskapene. Flere av dem som tidligere konkurrerte, møter han nå igjen i helt andre roller. Han forteller om tidligere landslagskokker som har gått videre i karrieren og nå sitter som dommere i internasjonale konkurranser. Det er en utvikling han synes er både morsom og interessant å følge, og som også sier noe om hvor mange år han selv har vært en del av miljøet.
– Det er jo litt spesielt når du treffer igjen folk som du husker fra de var unge og konkurrerte på landslagene, og så sitter de plutselig som dommere med fine bord og skal bedømme andre. Mange av disse har jeg møtt gjennom Norgesmesterskap og andre konkurranser helt siden de var unge. Nå begynner de å bli godt voksne, og det er jo litt artig å tenke på. Jeg har fått et veldig stort kontaktnett gjennom alle disse årene, og det betyr mye for meg.
Hans er opptatt av at unge kokker må få muligheten til å utvikle seg, også utenfor Norges grenser. Som lærer hjalp han blant annet elever med å skaffe seg arbeid i England, og han mener norske kokker har et godt utgangspunkt gjennom fagutdanningen. Samtidig understreker han betydningen av å være nysgjerrig, gripe mulighetene og være villig til å gjøre den innsatsen som kreves. For ham handler kokkefaget om langt mer enn å lage god mat. Det handler om holdninger, arbeidsmoral, struktur og evnen til å stå i krevende situasjoner. Dette er verdier han har forsøkt å formidle gjennom hele yrkeslivet, og som han fortsatt er opptatt av når han omgås de unge landslagskokkene.

Mannen som får ting til å skje
Tilbake i Luxembourg er det lett å forstå hvorfor landslagene setter pris på å ha Hans med på laget. Han er en mann som liker å ha kontroll, og som helst vil ha løsninger på plass før problemene oppstår. Forberedelsene til årets VM begynte lenge før avreisen. Sammen med Espen A. Wasenius i NKL har han vært involvert i planleggingen av den praktiske gjennomføringen, fra leiebiler og transport til strømforsyning, teknisk utstyr og innkjøp. Årets mesterskap har bydd på noen ekstra utfordringer fordi forberedelener og prepping foregår i et stort telt. Hans har organisert utstyr fra Stavanger, etablert kontakt med lokale leverandører og sørget for at nødvendige installasjoner var klare da laget ankom Luxembourg.
– Denne gangen måtte vi tenke helt nytt fordi vi skulle ha telt. Det handler om alt fra strøm og elektrisk utstyr til rørleggerarbeid og andre praktiske ting. Vi må vite hvor mye utstyr vi trenger, hvor mye strøm vi bruker og hvordan alt skal organiseres. Jeg har vært med på planleggingen i forkant, og vi har hatt kontakt med leverandører her nede som har sørget for at ting var på plass da vi kom. Det er jo alltid noe som dukker opp underveis, men det meste lar seg løse. Du må bare finne ut hvordan du skal gjøre det.
Og så er det transporten. Biler skal pakkes, utstyr skal fraktes og mennesker skal være på riktig sted til riktig tid. Når konkurransene pågår, kan arbeidsdagen starte midt på natten. Hans forteller om kjøring til konkurranseområdet i de tidlige morgentimene, venting mens utstyr losses, og nye turer når lagene skal hentes tilbake. Han tar det hele med en selvfølgelighet som om det skulle være den enkleste sak i verden. Samtidig legger han ikke skjul på at han kan være bestemt når ting ikke fungerer som det skal. Særlig én ting er han opptatt av: orden og ryddighet.
– Jeg kan ha et temperament, det skal jeg innrømme. Og jeg kan være ganske skarp i stemmen når det er noe jeg mener må gjøres. Det vet nok mange av dem som kjenner meg. Men det handler jo om at ting skal fungere. Når vi har bestemt oss for hvordan noe skal gjøres, så må vi gjennomføre det. Og så er jeg veldig opptatt av ryddighet. Rydd, rydd, rydd! Det er noe jeg har lært helt inn i sjelen. Mange tror at kokkeyrket bare handler om å lage mat, men det er så mye mer. Det prøvde jeg også å lære elevene mine. Du må ha orden rundt deg og være forberedt på det som skal skje.
Han erkjenner at de unge kokkene ikke alltid har den samme erfaringen med logistikk og planlegging som han selv har opparbeidet gjennom et langt yrkesliv. Det er nettopp derfor han mener det er viktig å bidra med denne kompetansen. Når konkurransene nærmer seg, er det mye som skal håndteres samtidig, og selv små praktiske problemer kan få store konsekvenser. Hans liker å lage planer, sette ting i system og sørge for at alle vet hva som skal skje. Det er egenskaper han også har hatt stor nytte av i andre deler av livet, både som lærer og gjennom omfattende frivillig arbeid hjemme på Jæren.
Vennskap på tvers av landegrensene
Det er likevel ikke bare de norske kokkene som gjør at Hans kommer tilbake år etter år. Gjennom mesterskapene har han fått et stort internasjonalt nettverk, og når han beveger seg rundt på messeområdet i Luxembourg, er det stadig noen som kjenner ham igjen. Han forteller om vennskap med kokker og arrangører fra flere land, om mennesker han kanskje bare møter annethvert eller hvert fjerde år, men som likevel har blitt en viktig del av livet hans. Det er gamle kjente fra tidligere mesterskap, nye bekjentskaper og mennesker som deler den samme interessen for kokkefaget.
– Det er jo veldig kjekt når du kommer inn på et messeområde og folk kommer bort og sier: «Er du her igjen?» Jeg har blitt kjent med utrolig mange mennesker gjennom disse årene, både norske kokker og folk fra andre land. Det har gitt meg masse gode venner og veldig mange opplevelser. Og så er det jo interessen for faget. Den har jeg alltid hatt, og den kommer jeg aldri til å slippe. Jeg synes rett og slett det er kjempegøy å være med på dette.
Det er noe fint med måten han snakker om disse møtene på. Han har ikke noe behov for å gjøre sin egen rolle større enn den er. For Hans er det nok å få være med, treffe menneskene og bidra der han kan. Samtidig er det tydelig at han har blitt en del av et fellesskap som strekker seg langt utover selve konkurransedagene. Når han snakker om tidligere mesterskap, er det ikke først og fremst medaljer og resultater han trekker fram, men menneskene han har møtt og opplevelsene de har hatt sammen.
Pensjonist med full kalender
Hans er født i 1956 og fyller 71 år neste år. Han har avsluttet lærergjerningen, men pensjonisttilværelsen har så langt ikke vært preget av spesielt mange rolige dager. Hjemme på Jæren er han engasjert i idrettslag og anleggsdrift, har flere styreverv og er aktiv i Norsk Tempoklubb. I tillegg har han tatt på seg en betalt jobb som sjåfør for arbeidere ved et stort datasenterprosjekt på Jæren. Der kan arbeidsdagen starte allerede klokken halv seks om morgenen, og det blir mange turer fram og tilbake med arbeidere som skal til og fra anleggsområdet. Selv synes han dette er en fin jobb, ikke minst fordi han får treffe så mange forskjellige mennesker.
– Det høres kanskje litt spesielt ut å kjøre fram og tilbake på den samme strekningen hele dagen, men jeg synes faktisk det er kjempekjekt. Jeg treffer så mange folk, og det er mennesker fra mange forskjellige land som jobber der. Jeg liker å ha noe å gjøre, og jeg liker å være sammen med folk. Det er nok litt sånn jeg er. Jeg har alltid holdt på med mange forskjellige ting, og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg synes det er kjekt.
Han innrømmer at han av og til setter seg ned og lurer på hvorfor han egentlig holder på med alt sammen. Kalenderen er full, dagene kan bli lange og det er stadig noen som trenger hjelp med et eller annet. Men tanken på å trappe kraftig ned varer sjelden særlig lenge. Dagen etter er han gjerne i gang med et nytt prosjekt. Det er vanskelig å se for seg Hans sittende stille særlig lenge, og han legger heller ikke skjul på at han trives best når det skjer noe rundt ham.

Hvor lenge fortsetter han?
Etter snart to tiår som frivillig hjelper rundt kokkelandslagene er det naturlig å spørre hvor lenge han har tenkt å fortsette. Svaret er ikke helt enkelt. Hans har begynt å tenke på at det en gang må ta slutt. Han sier bestemt at dette er hans siste VM, men holder muligheten åpen for å bidra i OL i Tyskland i februar 2028.
– Hvis jeg først bestemmer meg for å slutte, så tror jeg nok at jeg klarer å gjøre det, men jeg kommer til å savne miljøet. Det har vært så givende å være en del av dette nå i 18 år. Slik sett hadde det vørt fint å avrunde med et 20 års jubileum om to år, men vi får se.
For Hans har arbeidet rundt kokkelandslagene blitt langt mer enn et frivillig oppdrag. Det har blitt et fellesskap, et nettverk av venner og en mulighet til å følge unge kokker på veien mot noe stort. Og kanskje er det nettopp her vi finner forklaringen på det enorme engasjementet til Hans Dahl Ørstavik. Den samme gleden han opplevde som lærer når en elev fant motivasjonen, fullførte utdanningen og ble en dyktig kokk, finner han igjen når han står bak kulissene og ser norske kokketalenter konkurrere mot verdens beste.
For selv om det er kokkene som står i rampelyset, og medaljene som får oppmerksomheten, er det menneskene og deres utvikling som betyr aller mest for Hans.
Daglig leder i NKL Espen A. Wasenius er imponert, takknemlig og ydmyk over innsatsen som Ørstavik har lagt ned gjennom snart 20 år for De Norske Kokkelandslagene.
– Hans Dahl Ørstavik er den personen i mat- og måltidsbranbsjens om definerer ordet frivillig innsats og dugnad på beste måte. Hans sin innsats er av meget høy verdi for De Norske Kokkelandslagene og NKL forøvrig, sier daglig leder Espen A. Wasenius.




