Bør ha store vyer – Lauritz W. Hansen
Neste år er Norske Kokkers Landsforening 70 år. Det vil bli markert ved flere anledninger i 2024. Landsmøtet i Trondheim 8-10. mars vil bli et av arrangementene der NKLs 70-års jubileum skal markeres. I anledning jubileet har KJØKKENSJEFEN snakket med tre tidligere presidenter for å få frem litt av historien til NKL.
TEKST: ODDBJØRN ROKSVAAG
Lauritz W. Hansen fra Stavanger har en lang og imponerende CV. Han tok kokkefagbrevet ved Bergeland yrkesskole i Stavanger i 1966. Han har jobbet som kokk, kjøkkensjef og restaurantsjef i inn og utland i en årrekke og de senere årene som hotelldirektør på Skagen Brygge Hotell. Lauritz har vært oldermann i KM Rogaland fra 1978, formann i Norges Kokkemesteres landsforening i perioden 1989-1995. Han har vært president i Nordisk Kjøkkenchefs Federation i perioden 1989-1995. Han var «Continental director of Europe» i WACS i perioden 1992-1996. Han var også leder for WACS verdenskongress som var i Stavanger i 1994. Lauritz har en lang rekke utmerkelser for sin innsats for faget, blant annet: Cordon Bleu tildelt fra norsk, dansk og finsk kjøkkensjefs forbund, Cordon Rouge tildelt fra Nordisk kjøkkensjefs federation, Cordon d’Or (æresmedlemskap) tildelt fra WACS og Andre’ Enghs gullnål. Han fikk Kongens fortjenestemedalje for sin innsats for hotell- og restaurantfaget i 2012.
– Hvilke saker var de viktigste da du var president?
– Det viktigste var gjennom utviklingsarbeid og studiearbeid å fremme det gastronomiske nivået i Norge. I tillegg var det viktig å stimulere den gastronomiske selvfølelsen blant fagfolk i landet og å øke forståelsen for mat og vin som kultur i landet. Derfor åpnet vi Gastronomisk Institutt i 1989 i Stavanger.
– Vi fokuserte på at mat er like stor kulturvirksomhet som alt annet. Det resulterte i at vi måtte ta noen oppgjør med noe av den maten som ble servert i Norge. For eksempel hadde vi et kraftig oppgjør med norske poteter, av alle ting. Jeg husker vi hadde en førsteside i Rogalands Avis der overskriften var «Poteter passer best til grisefor». I samme forbindelse hadde vi også et stunt om «Rogalam» (altså lam fra Rogaland). Lam fra Rogaland skulle være et kvalitetsstempel, men så viste det seg at de brukte lam fra andre steder. Det satte vi søkelyset på.
– I begge sakene fikk jeg masse kjeft fra både bønder og fra andre innenfor landbruket. Flere av dem var sponsorer til kokkefaget. Dette skjedde i 1992. Det var samme år som det ble bestemt at Norge skulle ha verdenskongressen i 1994. Jeg var i forkant blitt valgt inn som president i Europa og hadde fått arrangementet til Norge. Å komme på kant med landbruket og sponsorer var dårlig timing for å få dem med som sponsorer til verdenskongressen i Stavanger, men vi kom på god fot igjen. Etter hvert så innså de også at vi hadde et poeng med vår kritikk.
– I tillegg stod fagopplæring sentralt. Det har det jo gjort til alle tider. Det temaet går ikke ut på dato. I min periode som president startet vi opp Norgescup for både kokkelærlinger og servitørlærlinger. Det skjedde i 1987.
– Oppsummert har jeg vel vært mest opptatt av opplæring og kvalitet. Der ble det mange kamper.
– Hva var din fanesak i din presidentperiode?
– Det var nok jobben med å få til en lokal og nasjonal identitet for mat. Det tok mye tid. Privat startet jeg opp Restaurant Sjøhuset Skagen og etter hvert uterestauranten Hansen-Hjørnet i Stavanger. Oppe i dette forsøkte jeg å ta vare på familien, men jeg vet ikke hvor god jeg var til det. Men jeg er fortsatt gift med den samme fantastiske kona da, sier Lauritz med latter i stemmen.
– Og så het det ikke president, men formann på den tiden.
– Hva gledet du deg mest over i din periode?
– Høydepunktet var utvilsomt WACS verdenskongress i Stavanger i 1994. Det var etter OL på Lillehammer og vi var redde for at det ville ta noe av piffen av vårt opplegg. Men det var tvert imot. Lillehammer-OL hadde markedsført Norge i hele verden og ble «best ever». Det ble faktisk også sagt etter verdenskongressen. Vi fikk veldig mye skryt av arrangementet. Og selvsagt var det ikke bare meg. Vi var et stort team som alle gjorde en fantastisk jobb. Uten dem og hele Kokke-Norge, så hadde det ikke gått. Vi fikk også god hjelp fra de øvrige nordiske landene og spesielt Finland.
– En episode husker jeg fortsatt veldig godt. Vi hadde en nordisk aften på Vaulen badeplass. Der fikk Finland veldig stor del av æren og oppgaven. De kom med en trailer fra Finland med Finlandiavarer med alkohol. Og den traileren ble selvsagt stoppet på grensen. Lenge så det ut til at den ble stående der, men så var det slik at kulturminister Åse Kleveland skulle åpne verdenskongressen. Vi satte henne på saken og hun tok noen telefoner til sine folk i systemet. Det endte med at den finske “alkoholtraileren” på mirakuløst vis kom over grensen og til Stavanger. Finnene hadde et fantastisk opplegg og fikk en veldig fin markedsføring av sitt land. De fikk lov til å breie seg ut i Stavanger og satte den finske gastronomien på verdenskartet. Det var også årsaken til at jeg fikk utmerkelsen «Hvite rose» av den finske presidenten året etter.
– Etter verdenskongressen ble det mer hotell for meg og mindre engasjement i kokkefaget. Men jeg har fortsatt å spise god mat da.
– Hva mener du blir viktig for at NKL skal lykkes i fremtiden?
– Da jeg var aktiv var det laget og teamet det dreide seg om. Nå synes jeg det i stadig økende grad dreier seg om enkeltprestasjoner. Toppfolkene er flinke og klarer seg godt, men jeg synes det hadde vært spennende å skape en større lagfølelse.
– Så vidt jeg vet er jeg den eneste norske med æresmedlemskap i WACS. Det har ikke kommet noen nye etter meg. Vi burde markert oss mer i verdensforbundet. Vi bør ha store vyer og markedsføre Norge og norske matvarer på den internasjonale arenaen, avslutter en fortsatt like engasjert Lauritz W. Hansen.