President skifte i NKL
TEKST: Eirik Nilssen
– Noen ganger skjer det ting en ikke kan rå over, sier Helge Johansen tankefullt. – Men når jeg allikevel måtte tre til side av helsemessige grunner iaugust 2020, var det ekstra godt å overlate roret
til en av våre mest spennende kjøkkensjefer og da sittende visepresident Kim-Håvard Larsen, sier Johansen.
Er det vemodig?
– Ja, det er jo en æra som er over for min del, og dette markerer jo også min overgang til pensjonisttilværelsen, så ja, det er litt rart og vemodig, men samtidig en lettelse over at det
er nettopp Kim-Håvard som tar over. Den mannen har jeg tro på, sier Helge Johansen.
Hva tenker du om de siste tre-fire årene i NKL?
– Jeg er stolt av det vi i NKL har fått til i min presidentperiode og at flere i NKL har gitt uttrykk for at foreningen har gått i riktig retning. Dette er lagspill mellom administrasjon, foreninger,
styret og de som har jobbet hardt med å fronte landslagene fra VM og frem mot sammenlagt gull i OL i Stuttgart. Gull til senior, sølv til junior og en hederlig femteplass til et
helt nytt community landslag markerte et fantastisk punktum på vår målsetting om å gå helt til topps i OL. En stor honnør til alle deltakere på landslagene, til coacher, kapteiner og
hele støtteapparatet rundt lagene. Bak et landslag står det ildsjeler, frivillige, supportere og ikke minst alle våre kommersielle partnere som har bidratt med ressurser til trening og
midler slik at vi kunne utvikle lagene i den retningen vi ønsket. Så der har du det; dette er lagarbeid, og laget består av flere enn de som står i boksen.
Hva med alle foreningene over det ganske land?
– Ja, hva skulle vi gjort uten dem? De er ryggraden vår, og vi jobber sammen mot felles mål. Det siste året har vært spesielt, og det er naturlig at aktiviteten i år har gått på
sparebluss, men jeg vil allikevel berømme alle for et godt samarbeid og produktiv kommunikasjon de siste årene. Noen av foreningene er suverent dyktige og får resultater, mens
andre ligger i “stabilt sideleie”. Særlig de små foreningene ute i distriktene har utfordringer fordi tiden går med til drift av hoteller, restauranter og storkjøkken på institusjoner.
Vi vet alle at det kan være tøffe dager i bransjen, og at det kan være vanskelig å etablere engasjement for foreningen etter en tøff arbeidsøkt.
– “NKL for det norske kjøkken” er vårt slagord fremover, og våre medlemmer ute i distriktene lever ut dette mantraet hver eneste dag.
Men det er åpenbart at vi trenger flere medlemmer og fagarbeidere i storhusholdning, restauranter og i cateringbransjen for å bygge det norske kjøkken videre. Ikke et vondt ord om alle de
dyktige utenlandske kokkene som bidrar til å holde serveringsmarkedet gående, men etter min mening er det helt avgjørende at vi får opp søkertallet til våre kokkeskoler, og
begrenser frafallet etter VG1. Der kan våre lokalavdelinger gjøre en forskjell, og det gjør de allerede i noen regioner.
Hva ser du i glasskula?
– Vel, jeg er ingen spåmann, men jeg må si at jeg ser positive ting i horisonten. Vi får inn nye og yngre medlemmer som er med på å jevne ut “sølvrevfaktoren” i foreningen, og
vårt samarbeid med tidligere Bocuse d´Or Norge og Årets Kokk gjør oss mer synlig mot den yngre garde som ønsker å konkurrere. Jeg vet at det er delte meninger om fokuset på konkurranser og at noen synes vi burde se mer mot den usynlige delen av bransjen som står på store institusjonskjøkken, på hotellkjøkken, i kantiner og i cateringbedrifter. Disse er ikke glemt, og vi har fokus på også
denne delen av bransjen. Men konkurransefokuset kan forklares med at vi i tillegg til å styrke vår gastronomiske selvtillit i denne lille andedammen kalt Norge, også ønsker å bruke konkurranser til å gjøre
bransjen attraktiv for både ungdomsskoleelever og deres foreldre. Konkurransesatsningen vår finansieres jo også av våre partnere, og uten landslagene
hadde vi nok ikke hatt alle de komersielle partnerne som vi har i dag.
– Så ønsker vi jo også å ha noen stjerner som skinner i vår bransje, og jeg tror faktisk at de innspirerer de unge som er nysgjerrige på vårt fag og bidrar til at
det blir noen flere søkere til kokkeskolene.
Hvor går veien videre for deg?
– Jeg har pensjonert meg og trives godt med det, og har i tillegg begynt å jobbe som konsulent så smått. Jeg er fortsatt med i min lokale forening, og kommer nok til å følge med på både landslagene og andre aktiviteter
i NKL, avslutter Helge Johansen og gir ordet til den nye presidenten i NKL, Kim-Håvard Larsen!
– Takk for det, og takk for supert utført jobb til Helge, repliserer Kim-Håvard Larsen, fersk president i NKL.
FØR og NÅ – blir det noen forskjell?
– Først må jeg bare få lov til å berømme Helge for en stå-på-vilje av en annen verden, og samtidig ønske lykke til i en velfortjent pensjonisttilværelse, og JA!…
det blir en forskjell. Naturlig nok, siden organisasjoner som NKL alltid er i bevegelse og preges av de tidene vi opererer i, og vi preges naturligvis til enhver tid av medlemsmassen. – Endringer i seg selv
er ikke et mål, men jeg gleder meg til å ta fatt på og videreføre den jobben tidligere styre og presidentskap har påbegynt, sier Larsen.
Hvem er du?
Jeg tar det fra begynnelsen, det vil si fra jeg var omtrent to år. I følge mine foreldre tok jeg et yrkesvalg allerede da, ler Kim-Håvard. Jeg fikk være med på kjøkkenet allerede da og rørte i grytene mens det ble
laget mat hjemme. Når jeg var gammel nok ble det kokkeskole i Kvæfjord utenfor Harstad hvor jeg idag driver UMAMI. Etter kokkeskolen fikk jeg lærlingplass på Feinschmecker i Oslo og fikk mitt første
møte der med NKL og etterhvert legendariske Kristine Hartviksen. Så ble det fire år på kokkelandslaget på det nye juniorlaget og VM og til slutt OL.
– Etter Feinschmecker ble det 4 Roser i Harstad og etter drøye tre år der startet vi Umami i Harstad i 2001, og der har jeg vært siden. I dag er vi ti ansatte som jobber for å gi vår region en smak av fine dining.
Hvordan skal man få flere unge medlemmer inn i lokalforeningene?
– En hard nøtt å knekke. I hvertfall slik ståa er i dag. Jeg tror nok at vi i fremtiden må fronte NKL på en måte som gjør oss mer interessante for de yngre kokkene. Mange unge idag er rotløse og ønsker kanskje
å utfordre eller neglisjere det “etablerte” og da melder de seg ikke inn i NKL. Vi har en utfordring på medlemsrekrutteringen, ingen tvil om det, men jeg har god tro på at vi de neste årene vil få flere yngre
nye medlemmer både sentralt og i distriktene. Men det fordrer naturligvis at vi som sitter sentralt i NKL og i lederstillinger ute i foreningene har fokus på å gjøre oss mer “spiselige” for de yngre kokkene som
kommer til.
– Vi skal være et foretrukket bransjenettverk og denne diskusjonen dukker opp med jevne mellomrom,og vi skal legge inn ressurser på dette spørsmålet. Jeg tror vi har mye å hente på det nordiske
samarbeidet. Sverige og Danmark er flinke på å fokusere på fellesskapet, og slik jeg ser det har vi ikke utnyttet dnne muligheten godt nok tidligere. Vi skal bli bedre til å se våre naboer i kortene og hente hjem
idéer og løsninger som kan gjøre oss mer attraktive for nye fagarbeidere.
– Jeg har vært med i lokalforeningen fra tidlig alder og jeg er opptatt av at alle skal med. Det betyr at alle avdelingene i NKL er like viktige selv om noen naturligvis utmerker seg fordi de befinner seg i et
område hvor det er enklere å få medlemmer. Foreninger i større byer har naturligvis større aktivitet og flere medlemmer, men det betyr ikke at de er viktigere en de må, etter mitt syn. Hvis jeg skulle fronte
en av mine kjepp- hester som ny president i NKL vil det være naturlig å peke på nettopp dette: Samhold, fellesskap og mindre avstand mellom NKL sentralt
og alle de 23 avdelingene. Vi skal bygge et sterkere NKL for fremtiden, og da må vi få til en positiv utvikling gjennom konstruktivt samarbeid på tvers av særinteresser, og jobbe sammen for å få foreningen
til å dra i samme retning – ikke ulikt slik man tenker i hvilken som helst annen institusjon eller bedrift.
– men tilbake til spørsmålet..jeg tror at en av de aller største utfordRingene våre er å få elevene til å stå løpet ut når de er kommet inn på kokkeskolen. Altfor mange faller fra etter første året, og mange hopper
på påbygging etter andre året, og så mister vi dem. Det viktigste er at de som kommer inn står hele løpet.
Frafallet er vel også stort blant kokker?
– Ja ingen tvil om det! Vi må gjøre noe med bransjenormene for å få folk til å stå lenger. Kokkeyrket gir rom for kreativitet , en enorm glede, et fantistisk miljø og samhold.
Det er så trist at så mange snakker ned dette faget, og om bransjen hadde hatt et fond med masse penger til massekommunikasjon ville dette vært et tema for en informasjonskampanje rettet mot både
ungdomsskoleelever, deres foreldre og ikke minst politikerne.
Det er ingen andre enn oss selv som kan bidra til at vårt noe dårlige rennomé bedres, sier en engasjert Larsen. – Flere av våre aktiviteter fremover vil nok ta tak i disse problemstillingene, og vårt mål fremover
må være å gjøre bransjen vår attraktiv ved å peke på både de gledene vi gir våre kunder og fordelene ved å jobbe som kokk. Det å være kokk er en jobb, og ikke en livsstil som så mange vil ha det til.
Private kokkeskoler – er det en løsning?
-Private kokkeskoler er veldig bra! Disse skolene kan være et alternativ til de elevene som vil mest, de med helter i bransjen og som har ambisjoner om å bli dyktige fagfolk. Disse skolene kan være et alternativ
for de som vil mest så lenge det går på vilje og ønske om å blir god og audition er kjempeflott, det vil utvilsomt løfte standarden. Når det er sagt så er det ikke så lett å drive kokkeskoler på alle nes i norge…
– Det har vært snakket om en enklere utdanning med grunnutdanning og deretter rett ut i jobb og lære der. Dette er absolutt en god tanke, og for mange elever tror jeg faktisk det er en vei å gå. Ikke
alle er teoretisk anlagt, men super i praksis. Dette ser vi jo også i andre fag, sier Larsen. I Danmark har elevene masse tid ute i praksis, og praksis er bra – ingen tvil om det! Det inspirerer, og det kunne vært
artig å jobbe mer med den hypotesen. Men NKL skal ikke gjøre alt alene. Vi må jobbe stukturert mot våre mål gjennom alle våre foreninger, og også gjerne sammen med våre partnere. Vi må ikke ha for mange luftslott, og vi må ta tak i det som er gjennomførbart, sier Larsen.
Hva blir ditt viktigste fokus som president?
– Det skal utvilsomt være å skape ro i foreningen og sørge for en større tilhørighet og jobbe samlet og helhetlig! – Store utfordringer i én setning, smiler den nyslåtte presidenten, men absolutt oppnåelige
mål for denne gjengen med stå-på-sjeler i Norges herligste bransje!