Kongens kokk og konditor
TEKST: HANNE MARIA WESTEREN FOTO: PRIVAT
Eline Gulbrandsen (31) vokste opp i et hjem der alle var veldig matinteresserte, og dermed ble hun det også.
– Som liten så jeg heller matprogrammer enn barne-tv. Og jeg ville heller lage middag enn å gjøre lekser, ler hun.
Valget om å ta en utdannelse innen restaurant- og matfag falt seg derfor ganske naturlig. Aller helst ville Eline bli konditor. Det var bare ett problem…
– Jeg liker ikke å stå opp tidlig! Som ungdomsskoleelev var jeg utplassert i et konditori, og da merket jeg at «dette går ikke». Det å stå og lage bløtkaker klokken fem om morgenen er bare ikke min greie. For meg er det tidlig nok å begynne på jobb klokken åtte. Derfor bestemte jeg meg for å bli restaurantkokk i stedet, forklarer hun.
Eline begynte på restaurant- og matfag ved Kirkeparken videregående skole i Moss, og mens hun gikk der kom det store kokebokverket Kokkelandslagets favoritter ut.
– Det ble bibelen min i skoleårene, og til slutt kunne jeg den nesten utenat. Jeg så veldig opp til «de store gutta på landslaget» og syntes at de var «ekstremt flinke og kule». Jeg trodde jo aldri at jeg skulle bli medlem av Kokkelandslaget selv en dag.
Eline gikk i lære ved Refsnes Gods i Moss, og etter at fagbrevet var bestått dro hun til Oslo for å prøve å få seg jobb.
– Den store drømmen min var å få jobbe for Terje Ness. Han drev Oro, som var Oslos beste restaurant på den tiden. Jeg var livredd, men tok med meg CV-en min, slang den fra meg i restaurantbaren og sprang ut igjen.
Det viste seg imidlertid å være nok. Etter kort tid ble Eline tilbudt å komme til restauranten for å prøvejobbe, og det resulterte ganske snart i et jobbtilbud.
– Det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse, og bare tre måneder senere fikk jeg et annet spennende tilbud, forteller hun.
Som lærling hadde Eline deltatt på et sjokoladekurs, og der hadde hun blitt kjent med konditoren Annemari Erlbeck. Nå møttes de ved en tilfeldighet på Stockfleths og kom i prat. Annemari, som var blitt medlem av Kokkelandslaget, spurte Eline om hun hadde lyst til å være commis for henne under OL. Slik kom Eline inn på Kokkelandslaget, der hun etter en tid som commis ble tatt opp som ordinært medlem. Hun ble værende på laget i fire år, og fikk i tillegg til OL, også med seg et VM.
– Hva fikk du ut av din karriere som konkurransekokk? Og hva har det betydd for din videre karriere som kokk?
– I løpet av årene på landslaget utviklet jeg meg veldig. Jeg ble sterkere faglig og mer kreativ. Det å konkurrere ga meg mye mestringsfølelse, og så var det fantastisk å oppleve samholdet i laget. Jeg fikk dessuten et veldig stort nettverk i bransjen. Det er gull verdt og har helt klart vært med på å åpne noen dører. Jeg har for eksempel fått muligheten til å være dommer i konkurranser som Oslo Cup og Det Norske Måltid. Det var også en landslagskollega som fikk meg inn i et ledig vikariat her på Slottet i sin tid.
Eline minnes årene på landslaget som veldig morsomme, men også veldig intense.
– For meg var det ingen av-knapp. Jeg tenkte på former, farger og konfekter hele tiden. Men jeg ville aldri vært disse årene foruten. Kunne jeg valgt på nytt, ville jeg gjort nøyaktig det samme om igjen, sier hun.
Nå har Eline vært ansatt som kokk ved Det Kongelige Hoff i fem år. I løpet av denne tiden har hun også tatt fagbrev som konditor.
– Jeg hadde etter hvert opparbeidet meg så mye erfaring at jeg kunne gå opp til svenneprøven i konditorfaget som privatist. Så nå er også drømmen om å bli konditor oppfylt, sier Eline, som synes jobben på Slottet er «helt konge».
– Vi får lov til å være kreative og bruke masse gode norske råvarer. Ved statsbesøk representerer vi jo Norge gjennom det som serveres, og sånn sett er det litt som å være på landslaget.
– Hvilken betydning tenker du at kokkekonkurranser har for bruken av norske råvarer og utviklingen av Det Norske Kjøkken?
– Gjennom internasjonale kokkekonkurranser blir mange gode norske råvarer vist frem i utlandet. Det kan bety at flere får øynene opp for norske råvarer generelt, og det må jo være veldig gøy for norske bønder. I konkurransesammenheng tester man ofte ut nye metoder, eller man leser seg opp på gamle teknikker og prøver å fornye dem. På den måten har kokkekonkurranser stor betydning for utviklingen av Det Norske Kjøkken.
– Hva mener du skal til for å oppnå økt rekruttering til kokkefaget?
– Det er nok viktig å få frem at det ikke er skummelt å jobbe som kokk. For noen år siden fikk yrket et litt dårlig rykte gjennom tv-serien Hell’s Kitchen, der det var veldig mye kjefting. Jeg opplever ikke at det er slik i virkeligheten. Enkelte synes jo at arbeidstidene er ugunstige, men for meg har det aldri vært noe problem å jobbe på kvelden eller på helligdager. Jeg opplever at samholdet i kjøkkenteamet er så sterkt og godt at det egentlig veier opp for savnet etter andre venner og familie. Sammen skaper vi enormt mye glede for gjestene våre, og for meg er det veldig verdifullt. Jeg tror også at De Norske Kokkelandslagene bidrar til rekruttering, for eksempel ved at landslagskokkene deltar i tv-programmer. Nå har vi jo også fått et landslag i Community Catering, og gjennom det kan flere få øynene opp for at kokker ikke nødvendigvis må jobbe i restauranter eller institusjoner.